Crossfit

Første gang på X-RUN


EN UTFORDRENDE HINDERLØYPE


Med tanke på at det snart er X-RUN i Oslo, tenkte jeg å dele min opplevelse som førstegangsdeltager. For det første så stiller X-RUN spørsmålet: “Hvor tøff er du egentlig?” … Well, ikke så utrolig tøff viser det seg! På nettsiden deres står det også at alle kan delta, og med det i tankene så meldte jeg med på sammen med kjæresten og en venninne.

Team X-WING

Ettersom det er mange deltagere så starter man i forskjellige heat, og vi havnet på det nest siste. Løypen er 1 mil lang, med forskjellige hinder underveis. Hinderene var alt fra å klatre over ting, balansere, krabbe under ting og ikke minst noen vannhinder. Da det ble sagt at de raskeste kom til å klare det på omtrent en time, tenkte jeg at vi skulle bruke omtrent halvannen time på hele opplegget.

Startskuddet

Løypen startet med at man skulle bære en stokk mellom to av oss, hvor den tredje hang på stokken. Med pumpende adrenalin kastet jeg stokken på skulderen, og hørte bare “krraeh” inni den. Der hadde jeg glemt at den skulderen var skadet ja, men jeg kunne ikke akkuratt slippe venninnen min rett ned i bakken heller. Vi fortsatte inn i skogen og skulle både over og under saker, noe jeg ikke var fornøyd med fordi det var så høyt. Der var noe jeg overraskende nok ikke var innstilt på. Vi løp ved siden av stien for å holde oss så rene og tørre som mulig. Lite visste vi om hva som ventet oss…

Fin flyt og samarbeid

Mange deltagere virket som tok dette litt mer seriøst enn oss. Jeg er jo redd for ALT, enten det er balansere på tau, klatre høyt eller å hoppe ned fra noe, så vi brukte litt tid på hinderene. Med et veldig godt samarbeid på team X-WING kom vi oss gjennom hinderene, ett etter ett. Om vi slet med noe underveis så fikk vi også hjelp av andre deltagere, det synes jeg er skikkelig kollegialt!

På tide å møte veggen

Selvfølgelig var det slitsomt, men det var også utrolig demotiverende å være den som sakket ned hele gruppen fordi jeg ikke orket mer. Å alltid være den som er i dårligst form, er ikke den beste følelsen. De andre bare motiverte og hjalp meg, og jeg valgte virkelig de rette folkene å løpe med.

Da vi var halvveis i ruten kom det to hinder; det ene var en liten skråvegg man skulle løpe over, og så avsluttet man med å klatre opp en half-pipe ved hjelp av tau. Half-pipen kunne du bare drite i at jeg i det hele tatt prøvde meg på, men den lille veggen så jo bra ut. Jeg tok løpefart og kastet meg oppover, for å direkte smelle inn i veggen og skli nedover. Akkuratt som på tegnefilm! Det var vondt, jeg ble litt sjokkert og jeg var ufattelig sliten, så her kom knekken. Jeg bare gikk sidelengs ut av løypen og holdt på å begynne å hylgrine der og da.

One more time

Teamet spurte om vi skulle gi oss nå, men med det var jeg på vei igjen. Videre til neste hinder for å fullføre første runden, og deretter på’an igjen med en runde til. “Ikke søren om jeg skal gi meg!” tenkte jeg.

Alt i hele kroppen gjorde vondt, jeg var tørst, sliten og ikke minst sulten, men en runde til skulle jeg nå klare. På denne runden hadde vi vært gjennom alt, så å unngå gjørme og vann hadde vært helt latterlig. Vi hadde tross alt nettopp vært ute å svømt mer enn én gang, og hele meg var dekket i dritt.

Ensomt

Som jeg skrev innledningsvis så havnet vi i et av de siste heatene, og dermed opplevde vi at absolutt alle var ferdige innen vi i det hele tatt startet på vår andre runde. Etterhvert som vi kom til hinderne møtte vi på – ingen. Postvaktene som stod der hadde dratt, men da vi møtte Røde Kors langs veien fulgte de oss tilbake til vannposten for å følge med.

Allikevel ble det en ensom runde nummer to, men vi koste oss sammen og gjennomførte som et lag. Heldigvis hadde vi med oss en venninne som heiagjeng, og hadde det ikke vært for henne hadde sannsynligvis alle vært dratt innen vi kom i mål.

Arrangøren var der og vi fikk masse muskk og de ropte oss opp i anlegget da vi kom i mål “Her kommer teeeam X-Wiiiing!” Under hele turen hadde jeg ikke turt å spørre om klokken, så da vi kom i mål spør jeg. “Den er halv seks!” Vi brukte 2,5 timer vi, men vi fullførte i alle fall!

Totalopplevelsen

Alt i kroppen min verket da vi var ferdig. Følelsen av å ta på seg tørre klær var bedre enn man kan tenke seg. Jeg var helt utkjørt på kvelden, og da vi skulle ha jentekveld med vin så var jeg hun som satt i gyngestolen med tunge øyelokk. Jeg forventet massiv gangsperr og smerte i de kommende dagene, men det var rett og slett ikke-tilstedeværende. (Yay!)

Alt i alt så er det virkelig noe jeg kan gjøre igjen, men helt ærlig så er det å si at “ALLE” kan gjøre det å ta litt hardt i! Jeg ville heller sagt: Alle som har OK fysisk form og er sterk nok mentalt kan gjøre det – men det er min mening. Jeg har pratet med flere som syntes det var helt greit og ikke litt så forferdelig og vondt som jeg opplevde det.

Jeg håper dette kan gi litt god innsikt i opplevelsen med X-RUN første gang. Hvis du selv lurer på å delta eller har spørsmål så er det bare å legge igjen en kommentar, eller å skrive til meg på Facebook så svarer jeg gjerne.

De fantastiske bildene er tatt av Christine Fagerbakke – sjekk ut nettsiden hennes her!

Livet som krølltopp

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

Standard
Crossfit

Open 2017

Open is a rollercoaster

Vårens fem mest intense uker er nå passert, Crossfit Open er over for i år. For en berg-og-dalbane av følelser det har vært! Foruten at jeg syntes 17.2 var litt kjedelig, har det vært en tid som har utfordret meg, gitt meg selvtillit og treningsglede for å ikke snakke om mestringsfølelse. Jeg deltok for første gang i fjor og digget det!

Her er en kort oppsummering, økt for økt

17.1

Da jeg overrasket meg selv såpass mye at jeg ikke trodde mine egne øyne. Jeg gliste helt til neste fredag etter den økten der. Les innlegget: Slik gikk 17.1

17.2

Når man ikke mestrer den ene øvelsen, uansett hvor mye man skalerer den, så går det ikke helt veien. Her er innlegget om 17.2: Open 17.2 var litt drit.

17.3

Det gikk oppover igjen da jeg perset i snatch, og det etter en mindre oppløftende helg. Innlegget A Snatch Workout leser du her.

17.4

På 17.4 gikk det jo helt gale! Økten var den samme som 16.4, men jeg ble dømt feil og måtte ta økten to ganger. Skrekk / gladhistorien står skrevet her: Viljestyrke på 17.4.

17.5

Vi avslutter med manglende selvtillit på 17.5; mine bittesmå vekter kan du lese alt om her: Få mer selvtillit.

 

Det er litt trist, og samtidig litt deilig at jeg nå er ferdig med denne konkurransen. Det er supergøy å delta, samtidig kjenner jeg at jeg har lyst å komme meg litt “videre”, faktisk trene på svakhetene mine og bruke tiden i boxen til lange, svette og tunge økter.

Visste du at Livet som Krølltopp har sin egen Facebookside?

Livet som krølltopp

Standard
Crossfit

Få mer selvtillit

Du må få litt mer selvtillit!

Dette var kommentaren jeg fikk av instruktør Øystein etter Open 17.5. Den siste økten bestod av 10 runder med disse to øvelsene: 9 thrusters og 35 single unders (hoppetau). Som i alle de andre øktene tok jeg den skalerte versjonen, det vil si en litt enklere variant med lettere vekter. På RX var det double unders (to hopp pr. snurr med tauet), som jeg ble litt skuffet over at jeg ikke fikk. Jeg er skuffet fordi jeg har faktisk øvd som en helt på å klare mer enn 2 DU’s om gangen, og har blitt bedre.

10 rounds for time

På denne økten hadde man 40 minutter på å fullføre de 10 rundene, jeg innstilte meg på å i alle fall klare å bli ferdig på den tiden. HVIS jeg klarte det på under 30 minutter ble jeg superfornøyd, tenkte jeg på forhånd. Lørdagen kom, stemningen i boxen var på topp og jeg holdt på å drite på meg av nervøsitet. Denne dagen hadde jeg også klart å overtale en viss BFF om å komme å se på, noe jeg fort angret på da det gjorde meg enda mer nervøs enn til vanlig.

Faen i båten

Det var en lang og hard økt som slet på meg psykisk. Jeg hadde god støtte av folkene rundt meg; fikk ikke lov å se på verken klokken eller hvor langt de andre hadde kommet, måtte bare kjøre på alt jeg hadde. Så det gjorde jeg. Da dommeren sa at det var 2 runder igjen, og jeg trodde det var 4 kjente jeg at det gikk en liten faen i meg. Jeg var så sinnsykt lei av å løfte den stangen 3 og 3 og 3 ganger opp og ned, at jeg gav full gass og løftet 5 og så 4 ganger. Jeg hoppet meg gjennom de 35 repetisjonene, brukte den tiden på å hente inn igjen pusten før jeg var tilbake på 5 og 4 løft. 35 hopp senere var jeg ferdig, kastet fra meg tauet og i det jeg så på klokken var den blitt 18:01! “YES!!!” skrek jeg ut idet jeg falt ned på gulvet. Folk kom bort for å gi meg en high-five, BFF kastet alle vekk og sa “Meg først!” før hun mottok en gjennomvåt klem.

Også var det den selvtilliten da…

Det er vel noe av det jeg har lært gjennom Open, sammen med så mye annet, at jeg faktisk kan klare mer enn jeg selv tror. Å delta på Open gir meg selvtillit, ikke bare under konkurransen men også på de vanlige Crossfit-timene. Etter å ha presset meg selv gjennom fem uker med harde økter føler jeg selv at selvtilliten er litt bedre enn da jeg startet.

Hva gjør du for å øke din selvtillit i hverdagen? Del gjerne i kommentarfeltet under!

Livet som krølltopp

Standard
Crossfit

Viljestyrke på 17.4

Konkurranse mot meg selv

Jeg ble så glad da Open-økten 17.4 var den samme som i fjor, 16.4! Markløft, wallballs, roing og pushups, en deilig kombinasjon. Dette var en gyllen mulighet til å sjekke om jeg har forbedret meg eller ikke siden fjoråret.

Som dommer hadde jeg med meg min samboer (ja, det er lov) og jeg kjørte gjennom økten så hardt jeg bare kunne! Jeg gav virkelig alt, nektet å gi meg. Markløftene gikk fint, jeg hadde som et mål å ikke få noen “no-reps” på wallballs ettersom jeg fikk en del av det i fjor, og jeg skulle selvfølgelig slå resultatet! I 2016 endte jeg på 29 kalorier roing, så jeg håpte i stillhet på å klare 35 i år.

Dere skal få det i form av live recap:

Jeg ror som en heltinne, tror aldri at jeg har gitt så mye på den romaskinen i hele mitt liv. Tiden teller ned og når det er et minutt igjen innser jeg at jeg ikke kom til å klare det. Inni meg tenker jeg at jeg skal være fornøyd uansett, jeg har virkelig ikke mer å gå på. I det tiden er ute ender jeg på 25 kalorier rodd. Jeg ramler halvveis av romaskinen, ligger på gulvet i noen sekunder før jeg bare må ut. Jeg trenger luft, holder på å begynne å grine. Herregud for en skuffelse! Har jeg trent såpass hardt det siste året, for å så være i dårligere fysisk form enn i fjor? Jeg vet jeg sa at jeg ikke skulle bli skuffet, men shit tårene presser på. Samboeren prøver å si noe, jeg avviser ham og sier at vi bare må kjøre på med hans økt.

Samboeren dømmer meg, og jeg dømmer ham etterpå. Han jobber på og jeg står nå på den andre siden. Jeg teller ned: “11 minutter har gått! 11:30… 12 minutter – kjør på, bare ett minutt igjen!” Han stopper og ser spørrende på meg. “Tiden er ute?” sier han. “Nei! Fortsett!” skriker jeg og vi innser begge at han har dømt meg feil. Han har gitt meg 12 minutter i stedet for 13.

Klar for runde 2!

Gliset kom kjapt tilbake, jeg gjorde det ikke dårligere allikevel! Tvert i mot så gjorde jeg det bedre enn året før. Jeg løp ut i garderoben, slengte i meg en banan og satte meg til å ro sakte for å ikke la beina stivne helt til. Venting er ikke til å holde ut, men jeg kan ikke ta økten med en gang etterpå. For ja, jeg tar den en gang til jeg! Den gleden jeg hadde gav meg ny energi og jeg var så bestemt på å gjøre det bedre enn 16.4. Dermed satte jeg til slutt i gang med en ny runde av Open 17.4.

Det var helt jævlig, la oss være såpass ærlige! Nå visste jeg hvor på klokken jeg måtte ha fullført de forskjellige øvelsene for å klare mine 35 kalorier, men beina var ikke med i det hele tatt. Jeg fikk no-rep etter no-rep på wallballs, men bare kjørte på. Jeg hadde ingenting å tape, viljestyrken jobbet på spreng. Til tross for utmattelsen så endte jeg på 34 kalorier til slutt, og jeg gikk nærmest i bakken av å være så lykkelig!

Jeg har aldri prestert så krevende fysisk tidligere, dette må ha vært en av mine stolteste øyeblikk. At lille, late Krølltoppen på et punkt kom til å kjøre en Crossfit-økt TO ganger, fordi det ble gjort en feil på den første, er noe jeg aldri kunne forestilt meg. Det er slik jeg merker at jeg har vokst av denne “sporten” om man kaller det det. Det føles som at ingenting kan stoppe meg nå!

På lørdag kjøres den siste Open-økten for i år, jeg kan ikke tro at det er over allerede!

Livet som krølltopp

Standard
Crossfit

Slik gikk 17.1

Den første Open-øken er gjennomført!

Økten bestod av to øvelser som skulle gjennomføres en ganske stor mengde av på maks 20 minutter. Da jeg så WODen tenkte jeg bare “Heeell NO! Dette går ikke folkens!” Jeg kjørte den på mandagen som er det siste tidspunktet man har mulighet, økten må tas mellom fredag og mandag. Andre som allerede hadde tatt den kom med det samme rådet: “Ikke gå for hardt ut i starten!”

Når jeg da satte i gang i full fart og kjente etter så merket jeg det; jeg gikk for hardt ut. Gjorde jeg ikke? Den første runden var over på et lite blunk, planen min var deretter å kjøre 10 og 10 snatch med små pauser mellom. Da jeg skulle ta 20 stykker så gikk det så enkelt og greit at jeg droppet pausen. På den tredje runden tenkte jeg i alle fall ta pause mellom 15 og 15 repetisjoner, men nei, armen min bare fløy i luften 30 ganger uten å stoppe i det hele tatt. “Merkelig!”, tenkte jeg…

Når alt annet kobler ut…

Etterhvert som jeg nærmet meg slutten ble støynivået i boxen høyere og høyere. Noen ropte et eller annet om hvor mange minutter som var igjen, eller var det sekunder? Jeg hørte ikke etter, bare jobbet på og tenkte denne tanken: “Nei, jeg klarer det ikke!!” før jeg et millisekund senere hadde bestemt meg for at det KUN stod på meg mentalt i dette øyeblikket. Jeg var så konsentrert om å komme meg over den boksen til slutt at alt annet forsvant. Instruktøren Øystein skreik meg nærmest i øret, men jeg hørte ham ikke. Jeg bare talte: 11 – 12 – 13 og 14 repetisjoner. Nå var vel tiden ute for lenge siden, jeg hadde ingen kontroll. I det jeg hoppet ned fra boksen på den femtende repetisjonen så jeg opp på klokken som viste 19:58. “JAAAAAA!!!” skreik jeg ut før jeg kollapset på gulvet foran meg. Med to sekunder igjen på klokken klarte jeg å gjennomføre økten.

Jeg kan med hånden på burpee-hjertet si at jeg aldri har vært så lykkelig og stolt av meg selv før. At jeg klarte å fullføre på den første Open-økten innenfor tidsrammen var, og er fremdeles en helt sinnsykt god følelse og jeg kunne ikke vært mer fornøyd!

Her er standarden for WOD-en:

10 Snatches, 15 Burpee Box Jump-Overs

20 Snatche, 15 Burpee Box Jump-Overs

30 Snatches, 15 Burpee Box Jump-Overs

40 Snatche, 15 Burpee Box Jump-Overs

50 Snatches. 15 Burpee Box Jump-Overs

Tidsramme: 20 minutter

Box: 20 inches høyde

Skalert vekt: 9 kg

Følg meg på Bloglovin’ hvis du vil vite hvordan det går med de resterende 4 Open-øktene.

Livet som krølltopp

Standard
Personlig

PROGRESSBAR: LOADING

2up_1

Når fremgangen stopper…

Er det vanskelig å motivere seg selv. I det siste har jeg lurt på om det er noe poeng med det hele når jeg ikke ser noe fremgang? Selv om jeg føler at jeg trener hardt og spiser sunt, er det ikke umulig at to treningsøkter i uken ikke er nok til de store forandringene lengre. Det var slik før, men det var når jeg akkurat hadde kommer ut av en 23 år lang dvale og begynte å trene for første gang i mitt liv.

Jeg merker at jeg ikke “pusher” meg selv på samme måte som tidligere. Jo, jeg gir alt under treningsøktene og prøver stadig nye ting, men det er potensiale der, jeg bare vet det. At jeg fremdeles er den som fullfører sist på Crossfit-timene er ikke så inspirerende etter to år.

I dag starter jeg med noe enkelt

Jeg skal gå Stoltzen igjen, og det blir første gang i år at jeg tar tiden på meg selv. Nå er det på tide å starte, å komme seg ut, det er på tide å få gjort litt. Lårene mine dreper meg fremdeles etter torsdagens beinøkt, så ønsk meg lykke til!

2up_2

Livet som krølltopp

Standard
Crossfit

JOMFRUTUREN

Bilbo-Stoltzen_1

Årets første tur opp Stoltzen er offisielt gjennomført, og det med et ekstra kilo på armen.

Man skal nå ikke undervurdere verdien av trening, jeg slet hardt opp fjellveggen i dag! At jeg ikke har gått Stoltzen siden november var noe jeg kjente godt i både lungene og beina. Bilbo ble med på tur, men jeg bar ham opp siden beina hans er omtrent fem centimeter lange. Han var utrolig flink og gikk selv ned hele Sandviksfjellet uten å nøle.

Dette har i bunn og grunn vært en deilig treningsuke! Det å skrive om den har derimot blitt litt for tidkrevende – visste du at en hund tar opp all fritiden din? Haha, jeg elsker å ha hund, men han må også prioriteres over andre ting som for eksempel internett.

Stop whining, the sun is shining

Jeg kjenner at det er så mye enklere å komme seg på trening når dagene er så lyse som nå. At solen skinner når man drar fra jobb klokken fem, og ikke minst at man får se den gå ned etter økten – det gir meg så mye energi! Jeg danser til musikken på jobb, koser meg utendørs med chihuahuaen min eller bruker lørdagen på en god fjelltur.

Vi tok ikke tiden på Stoltzen i dag, og godt var det, men målet for denne sommeren er å komme seg under 20 minutter. Rekorden min i fjor var 23:59, så fire minutter forbedring må man jo klare! Jeg har jo blitt helt hekta på å utfordre meg selv, men aldri om du ser meg løpe opp altså!

Livet som krølltopp

Standard
Personlig

ALLE KAN TRENE

Alle-kan-trene_3
Ikke hør på meg!

Etter at jeg brukte fem uker på å bare blogge om Crossfit under Open, så merker jeg at det er noe jeg liker! Grunnen til at jeg ikke har lyst til å ha en “treningsblogg” er at jeg ikke kan noe mer enn det jeg har lært meg selv, eller erfart gjennom mine to år på Crossfit Åsane. Da jeg startet kunne jeg ikke noe som helst om verken trening, vektløfting eller kosthold, selv om det har kommet seg etterhvert. Men jeg kan ikke være den folk ser til for treningsråd, det er så alt for mange andre folk som faktisk har peiling der ute – og jeg synes vi alle skal høre på dem i stedet!

Alle-kan-trene_2.1

Hvis jeg kan, så kan du!

Det som jeg kan bidra med i denne bloggverden er heller å vise, med meg selv som eksempel, at alle kan faktisk trene! Jo, det kan du. Som jeg har sagt tidligere så har jeg alltid hatet trening, mens nå er det noe jeg identifiserer meg med. Jeg kan ikke gå for lenge uten, men har jeg to-tre økter i uken, så er jeg ganske fornøyd med egen innsats altså! En annen ting er at jeg ELSKER å spise, og enda mer enn det så elsker jeg snop. Sjokolade, Cheese Doodles og Cola – gi meg adressen og jeg er der.

Mat, mat, mat

Jeg har selv levd med et ganske dårlig kosthold helt siden jeg flyttet for meg selv, og spesielt da jeg var student. Jeg kjenner følelsen av å være utmattet, trøtt og ikke minst sint, og det er etter at jeg begynte å bevege på skrotten at jeg skjønte at det ikke trenger å være slik. Man kan være uthvilt, mett og glad – bare med god nok mat og ordentlige søvnrutiner. Selv hadde jeg ingenting av dette, men Crossfiten tvang meg til å ordne opp i ting, så her er jeg nå!

Alle-kan-trene_1

Det finnes en million treningsblogger der ute, med seks økter i uken og fitspo-bilder. Livet som Krølltopp er langt i fra så glamorøst; her får du svette treningsbilder og tights som sklir ned. Jeg kan by på harde treningsøkter og store smil om munnen. Livet som Krølltopp er jordnært og fullpakket med moro.

Følger du meg videre?

Livet som krølltopp

Standard
Crossfit

BACK TO REALITY

Reality_3

Open er ferdig, hva nå?

Jeg skal innrømme at jeg ikke var supermotivert til å komme meg tilbake på trening denne uken. Etter to uker med påskeferie hvor jeg grodde fast i sofaen i 9 av dagene, føltes beina ekstra tunge og dørstokkmila ekstra lang. Allikevel pakket jeg treningsbagen og dro direkte i boxen etter arbeidsdagen var over. Trikset er som kjent å aldri dra hjem, da kommer man seg ikke ut – jeg sliter i alle fall veldig med det.

Siden det var så seint på kvelden ble det 90 minutter med egentrening, og overraskende nok så storkoste jeg meg.

 

Dette gjorde jeg, video av WOD-en:

 

Oppvarming

EMOM 5 min

Hoppetau med single & double unders

Hvert minutt tok jeg 5 leg raise

Etter det var det diverse tøying.

 

Teknikk

Snatch, det liker jeg! 15 og 20 kg

 

Styrke, 4 sett – 2 min pause

Pullups med strikk, så mange reps som mulig.

 

WOD: AMRAP 16

100 m roing

10 G2OH

200 m roing

20 G2OH

300 m roing

16 G2OH (av 30)

 

Ordforklaringer:

EMOM – every minute on the minute

AMRAP – as many reps / rounds as possible

G2OH – ground to overhead

 

Livet som krølltopp

Standard
Crossfit

9.1 TING DU IKKE VISSTE OM MEG OG TRENING

Fun-fact_3

  1. Selv om jeg aldri har vært så flink i sport har jeg drevet med mye forskjellig: basketball, orientering, turn / dans, fotball og håndball. Basketball var favoritten.
  2. Jeg eier tre hele treningsantrekk (t-skjorte, tights og sports-BH) som går på rullering, det blir en del vasking for å si det sånn.
  3. Favoritt-proteinbaren er Maxim 54% som smaker lakris og sjokolade.Fun-fact_1
  4. Grunnen til at jeg startet med Crossfit var at jeg hadde så mye vondt i ryggen, i mange år – det hjalp.
  5. Jeg hadde omtrent aldri løftet en vektstang da jeg bestemte meg for å begynne på Crossfit Åsane [den gang het det Crossfitsenteret].
  6. I starten syntes jeg det var flaut å drikke proteinshake etter trening, så jeg blandet den på bussen på vei hjem.
  7. Den beste tiden å trene på er lørdag formiddag.
  8. Jeg pleide å Google Crossfit uttrykk som AMRAP og EMOM. Det betyr forresten As Many Reps / Rounds As Possible og Every Minute On the Minute.
  9. Jeg har alltid hatet trening.
    1. Det gjør jeg ikke nå lenger

Fun-fact_2

Standard