Crossfit

Første gang på X-RUN


EN UTFORDRENDE HINDERLØYPE


Med tanke på at det snart er X-RUN i Oslo, tenkte jeg å dele min opplevelse som førstegangsdeltager. For det første så stiller X-RUN spørsmålet: “Hvor tøff er du egentlig?” … Well, ikke så utrolig tøff viser det seg! På nettsiden deres står det også at alle kan delta, og med det i tankene så meldte jeg med på sammen med kjæresten og en venninne.

Team X-WING

Ettersom det er mange deltagere så starter man i forskjellige heat, og vi havnet på det nest siste. Løypen er 1 mil lang, med forskjellige hinder underveis. Hinderene var alt fra å klatre over ting, balansere, krabbe under ting og ikke minst noen vannhinder. Da det ble sagt at de raskeste kom til å klare det på omtrent en time, tenkte jeg at vi skulle bruke omtrent halvannen time på hele opplegget.

Startskuddet

Løypen startet med at man skulle bære en stokk mellom to av oss, hvor den tredje hang på stokken. Med pumpende adrenalin kastet jeg stokken på skulderen, og hørte bare “krraeh” inni den. Der hadde jeg glemt at den skulderen var skadet ja, men jeg kunne ikke akkuratt slippe venninnen min rett ned i bakken heller. Vi fortsatte inn i skogen og skulle både over og under saker, noe jeg ikke var fornøyd med fordi det var så høyt. Der var noe jeg overraskende nok ikke var innstilt på. Vi løp ved siden av stien for å holde oss så rene og tørre som mulig. Lite visste vi om hva som ventet oss…

Fin flyt og samarbeid

Mange deltagere virket som tok dette litt mer seriøst enn oss. Jeg er jo redd for ALT, enten det er balansere på tau, klatre høyt eller å hoppe ned fra noe, så vi brukte litt tid på hinderene. Med et veldig godt samarbeid på team X-WING kom vi oss gjennom hinderene, ett etter ett. Om vi slet med noe underveis så fikk vi også hjelp av andre deltagere, det synes jeg er skikkelig kollegialt!

På tide å møte veggen

Selvfølgelig var det slitsomt, men det var også utrolig demotiverende å være den som sakket ned hele gruppen fordi jeg ikke orket mer. Å alltid være den som er i dårligst form, er ikke den beste følelsen. De andre bare motiverte og hjalp meg, og jeg valgte virkelig de rette folkene å løpe med.

Da vi var halvveis i ruten kom det to hinder; det ene var en liten skråvegg man skulle løpe over, og så avsluttet man med å klatre opp en half-pipe ved hjelp av tau. Half-pipen kunne du bare drite i at jeg i det hele tatt prøvde meg på, men den lille veggen så jo bra ut. Jeg tok løpefart og kastet meg oppover, for å direkte smelle inn i veggen og skli nedover. Akkuratt som på tegnefilm! Det var vondt, jeg ble litt sjokkert og jeg var ufattelig sliten, så her kom knekken. Jeg bare gikk sidelengs ut av løypen og holdt på å begynne å hylgrine der og da.

One more time

Teamet spurte om vi skulle gi oss nå, men med det var jeg på vei igjen. Videre til neste hinder for å fullføre første runden, og deretter på’an igjen med en runde til. “Ikke søren om jeg skal gi meg!” tenkte jeg.

Alt i hele kroppen gjorde vondt, jeg var tørst, sliten og ikke minst sulten, men en runde til skulle jeg nå klare. På denne runden hadde vi vært gjennom alt, så å unngå gjørme og vann hadde vært helt latterlig. Vi hadde tross alt nettopp vært ute å svømt mer enn én gang, og hele meg var dekket i dritt.

Ensomt

Som jeg skrev innledningsvis så havnet vi i et av de siste heatene, og dermed opplevde vi at absolutt alle var ferdige innen vi i det hele tatt startet på vår andre runde. Etterhvert som vi kom til hinderne møtte vi på – ingen. Postvaktene som stod der hadde dratt, men da vi møtte Røde Kors langs veien fulgte de oss tilbake til vannposten for å følge med.

Allikevel ble det en ensom runde nummer to, men vi koste oss sammen og gjennomførte som et lag. Heldigvis hadde vi med oss en venninne som heiagjeng, og hadde det ikke vært for henne hadde sannsynligvis alle vært dratt innen vi kom i mål.

Arrangøren var der og vi fikk masse muskk og de ropte oss opp i anlegget da vi kom i mål “Her kommer teeeam X-Wiiiing!” Under hele turen hadde jeg ikke turt å spørre om klokken, så da vi kom i mål spør jeg. “Den er halv seks!” Vi brukte 2,5 timer vi, men vi fullførte i alle fall!

Totalopplevelsen

Alt i kroppen min verket da vi var ferdig. Følelsen av å ta på seg tørre klær var bedre enn man kan tenke seg. Jeg var helt utkjørt på kvelden, og da vi skulle ha jentekveld med vin så var jeg hun som satt i gyngestolen med tunge øyelokk. Jeg forventet massiv gangsperr og smerte i de kommende dagene, men det var rett og slett ikke-tilstedeværende. (Yay!)

Alt i alt så er det virkelig noe jeg kan gjøre igjen, men helt ærlig så er det å si at “ALLE” kan gjøre det å ta litt hardt i! Jeg ville heller sagt: Alle som har OK fysisk form og er sterk nok mentalt kan gjøre det – men det er min mening. Jeg har pratet med flere som syntes det var helt greit og ikke litt så forferdelig og vondt som jeg opplevde det.

Jeg håper dette kan gi litt god innsikt i opplevelsen med X-RUN første gang. Hvis du selv lurer på å delta eller har spørsmål så er det bare å legge igjen en kommentar, eller å skrive til meg på Facebook så svarer jeg gjerne.

De fantastiske bildene er tatt av Christine Fagerbakke – sjekk ut nettsiden hennes her!

Livet som krølltopp

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

Standard
Minimalisme

Lever på 35 m2

Lever på 35 m2 i en liten leilighet


DET ER ET ÅR SIDEN JEG KVITTET MEG MED HALVE LIVET MITT


Lever på 35 m2 i en liten leilighet

Det var en glovarm maidag i 2016 at jeg dro på visning langt borte fra der jeg egentlig ville bo, og falt pladask. Leiligheten var ikke mer enn 35 m2 og samboeren var ikke med, men jeg overbeviste ham om at det var nok plass. Deretter overbeviste jeg utleier om å få lov å ha med Bilbo, selv om dyrehold egentlig ikke var tillatt i kontrakten.

Leiligheten i sin helhet

Vi pakket ned sakene og var helt flyttet inn i løpet av bare 3 dager, litt sånn plutselig! Vi oppdaget fort at, jo 35 m2 var kanskje litt for lite allikevel. Det var ikke engang plass til sengen vår på soverommet og vi måtte skru dørene av klesskapene for å kunne i det hele tatt gå inn der. Jeg likte det ikke, faktisk så hatet jeg å bo her! Området var ikke like fint som Nyhavn, Løvstakken var et idiotisk fjell i forhold til Sandsviksfjellet og hvordan skulle jeg gå Stoltzen nå? I tillegg lusket det mennesker med knekk i beina og sløv stemme her i området. Det var ikke få gangene at Bilbo kom gående med en sprøyte i munnen og et smil som sa “Se, jeg fant en pinne!”

Jeg gav det en liten sjangse, men etter få måneder var jeg klar for å flytte. Det gikk i tanker om fremleie, kontrakten og oppsigelsestid, men uansett hvordan jeg snudde på det så ble jeg nødt til å bo her i minst ett år. “Et helt år med dette, det orker jeg bare ikke!” tenkte jeg fortvilet. Trang leilighet, lang reise til jobb og i et område som ikke var noe særlig, jeg så ikke lyst på situasjonen.

Funnet oss til rette påp 35 m2
Life changing magic!

For å gjøre den timeslange reisen til jobb overlevbar, begynte jeg å høre på lydbøker og slik kom jeg over boken “The life changing magic of tidying up” av Marie Kondo. Du har kanskje hørt om den, den har visstnok solgt noen millioner eksemplarer. Dermed var vi i gang, jeg ryddet opp i hele livet mitt etter KonMari-metoden. Det som var en prosess som kunne ta 6 måneder til et år, hadde jeg unnagjort på 14 dager. Her var det ingen tid å miste! Jeg endte meg å kvitte meg med omtrent 40% av alt vi eide, enten ved å gi det bort eller enkelte ting som ble kastet. Etter denne opprydningen har jeg et helt annet forhold til tingene mine. Der jeg tidligere har elsket å handle interiør, eller bare kjøpt klær på salg, har jeg nå snudd om på det. Interiøret skal være noe jeg virkelig vil elske å se på hver dag. Klesstilen min har fått et helt løft, jeg velger nå kun å handle de få plaggene jeg ønsker å bruke så ofte som mulig. Dermed blir det mye mindre saker i leiligheten, samtidig som at jeg blir en mer lykkelig Krølltopp!

Fantastisk utsikt over Damsgårdssundet

Drømmer om villa i Arna

Noen ganger opplever jeg at folk som bor i hus eller større leiligheter nærmest synes synd på meg for å ha så liten plass. Det er virkelig ikke nødvendig! Denne minimalistiske tankegangen vil jeg ta med meg videre, også når jeg har villa i Arna #drømmen med tre etasjer og nyklippet plen. Slik det er nå så har jeg det helt supert på mine 35 kvadrat. De folkene med knekk i beina sluttet å påvirke meg så mye etter at jeg fikk øynene opp for hvor fint det faktisk er her ute!

Lever på 35 m2 i en liten leilighet

Les om eventyret mitt da jeg ryddet opp med KonMari her og her er mine 10 grunner til å bo mindre.

Livet som krølltopp

Standard
Personlig

Livet som Krølltopp / apr.17


HEI BLOGGEN!


De sier at man skal være litt åpen og by på seg selv for å lykkes med denne bloggingen, så i dag kan jeg jo være akkuratt det! Hva skjer i Livet som Krølltopp, foruten ryggsekker, tightsometer og lydbøker kan du gjerne spørre… Sannheten er den at jeg har tatt på meg “litt mye” denne vinteren – noe som har gjort meg ganske asosial, samtidig som jeg er glad for å ha fått så mye ut av de siste månedene!

Dette skjer…

Tidlig i 2017 bestemte jeg meg for å endelig ta lappen, noe jeg kjenner virkelig glede over at jeg nå holder på med. Kjøringen tar allikevel opp en god “chunk” av hverdagen, og dagene har til tider blitt utrolig lange. Utenom dette så deltok jeg på Crossfit Open, som egentlig bare er trening, men allikevel noe jeg brukte en del tid og energi på – for å ikke snakke om bloggingen som fulgte med. Til slutt så har jeg vært konfirmantleder for Humanistisk Konfirmasjon siden januar og til denne uken. Det er første gangen jeg gjør noe slikt, og det har vært utrolig givende. Jeg har virkelig kost meg med en gjeng supersmarte 14-åringer, og denne søndagen skal de konfirmeres. #STOLT

Som dere gjerne har merket i endring av design og type innhold har jeg også jobbet mye med bloggen. Jeg har vært ute på fotoshoots, planlagt innhold og ikke bare blogget i vilden sky. Å jobbe så konkret og målrettet med bloggen har gitt meg mye motivasjon og inspirasjon til å fortsette, fordi det er noe jeg virkelig trives med! At dere er flere som leser den gjør meg også veldig glad!

En lettere timeplan

Nå begynner kjøringen å sitte, konfirmantene konfirmeres og treningen går litt i nye veier for meg og dermed tenker jeg at det bedrer seg nå. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle dere som leser bloggen! Vit at jeg sender både ekte og virtuelle high-fives til dere som deler innleggene mine med venner som kan ha nytte av det jeg skriver – eller bare liker humoren min! Until next time; lev hver dag som en Krølltopp!

Livet som krølltopp

Klem fra Angela

Standard